Begrepet
RAKU har sin opprinnelse langt tilbake til
begynnelsen av det 16.århundredes Japan. Der, som i
Korea og Kina, fantes det en århundregammel keramisk
tradisjon. Der det var naturlig forekomst av leire, ble
det etablert keramiske sentre med felles vedfyrt ovn.
Innenfor et senter lagde pottemakerne de samme lokale
spesialiteter, og i forhold til samfunns-strukturen
forble de anonyme.
Koreaneren Ameya flyttet da til Japan, og anses for å
være den første som framstilte rakuarbeider. Hans
sønn Chojiro videreførte farens arbeide, og hans
teskåler vant stor anerkjennelse hos
teseremonimestrene. Disse var menn med stor innflytelse,
noe som har vært medvirkende til at pottemakerne har
blitt trukket ut av anonymiteten.
Det finnes en nær forbindelse mellom raku, te og
taoisme. Tedrikkingen som opprinnelig hadde en rituell
betydning, nær forbundet med zenbuddhismens utbredelse,
fikk i begynnelsen av det 15.århundre en mer uavhengig
og verdslig karakter. Fra å være et ritual, ble det
nå en seremoni hvor vi finner kulminasjonen av japansk
filosofi og estetikk, en streben mot høye idealer om
harmoni og enkelhet.
Ordet raku stammer fra et
ideogram som fantes på et gullsegl som ble gitt til
Chojiro´s sønn Jokei, og betyr behag, glede, ro og
lykke.
Fra 1950 har keramikere
her i vesten tilegnet seg rakuteknikken. Det er
antakelig det enkle og uforutsigbare ved teknikken som
har inspirert og fenget, som gir helt andre uttrykk enn
andre keramiske brenningsteknikker.
De fleste bruker i dag gassfyrte ovner i stedet for
vedfyrte, men fortsatt er teknikken og håndverket det
samme. Hver enkelt gjenstand blir som oftest lagd i en
grov leire for å tåle den brutale prosessen. Etter at
gjenstanden er tørket og råbrent på ca.1000 ºC, blir
den glasert med en lavbrennende glasur og brent på
nytt, den egentlige rakuprosessen. Gjenstanden blir
plassert i ovnen som brennes opp til 800 -1000 ºC.
Atmosfæren i ovnen kan reguleres i forhold til
oksygenet til en reduserende brenning, hvor f.eks.
kobberet får en metallisk og rødlig farge. Dette kan
forsterkes ved at vi tar ut den rødglødende
gjenstanden når glasuren er smeltet, og putter den i
sagflis, papir, eller annet brennbart materiale for å
redusere oksygentilførselen og for å tilføre røk og
sot i krakeleringene som oppstår i glasuren. Leiren
blir i tillegg gråsort. Da gjennstår å pusse bort
soten slik at glasuren kommer fram med overraskende
detaljer.
|
